Utsikt til innsikt

Tid for farvel

Så er det dette mitt første blogginnlegg skal handle om. Å ta farvel. Om døden, livet og kjærligheten. Om å ta farvel med en elsket venn. En hund. En dag kommer vi dit alle vi hundeeiere. Kanskje har du vært der allerede, en eller flere ganger og kjenner smerten. Jeg har også vært der og kommer dit igjen. Denne gangen er det Mico sitt farvel som har fanget meg foran pc'en i det siste. Så selvom det er over fire år siden nå er historien fortsatt så levende og sterk inni meg at den vil ut, så her er den.

 

Jeg reiser uten farvel

 

Tiden er kommet. Han ser på meg med sine brune, intense, varme og søkende  øyne. Ser og ser. Øyne som er så kjente at jeg ikke lenger kan skille ham og dem fra meg. Likevel vet jeg at vi nå skal skilles. Vår tid sammen er over. Kroppen hans vil ikke mer. Min kjære hund, følgesvenn, turkompis, treningskamerat, mitt firbeinte barn (ja, folk får tenke hva vil, for meg er han det) er blitt gammel og står ved livets slutt.  Vi har hatt mange gode år sammen. Noen utfordringer har der vært siden våre veier møttes da han var en ung, heftig, ekstremt reaktiv og rimelig utrent hund på nesten to år. Gitt opp av sine første eiere. Fanget opp av en barmhjertig sjel i tolvte time. Og slik ble det til at en rotmann kom inn i mitt liv, at ordene jeg hadde uttalt noen år tidligere ble til virkelighet. Ingen hund har jeg lært så mye av. Hardt arbeid, en dyp dedikasjon, seire og fremgang, og mye glede med en dyp gjensidig tillit som resultat.

Nå er den alltid så slanke og innsvingede buken stor og formløs. Den slanke kroppen er fortsatt slank, men langt mindre muskuløs enn for bare et år siden. Pusten er tyngre, utholdenheten redusert, bevegelsene nesten litt kraftløse. Pelsen fortsatt blank, bare ikke skammelig blank slik den har vært hele hans liv. Og likevel er der en gnist, en tindrende klar, ren og tydelig gnist. Denne gnisten som er livslysten, livet selv, dette som vitenskapen ennå ikke har klart å definere og forstå fullt ut og som religionene har gitt sine tolkninger og forståelser av. Den er der, og samtidig denne tydelige resignasjonen, en umiskjennelig metthet, tilfredshet, ro. Visshet? Kan han vite? Hva vet han? Og hva vet vi? Hva forstår vi egentlig om hva de vet? Et lite vindu har vi inn til dyrenes sjel og følelsesliv, vi vet en del og i fremtiden vil vi finne flere svar. Er vi rede til å forholde oss til disse svarene? Merker brått at det er så lett for at tankene og spørsmålene strømmer som utemmede vannmasser i en våryr elv. En kort flukt bort fra det som må komme.

Vi har gjort de tingene vi ville gjøre sammen, tatt de siste turene til alle våre spesielle steder, jeg har knipset de siste bildene av ham. Levd så intenst disse siste ukene, dagene, timene og minuttene. Stunder som har vært så verdifulle, så viktige. Mang en gang har jeg sendt tanken frem i tid og kjent på hvordan det vil være når han ikke er her mer. Tanker som gjør at det hugger i brystet, som kjennes som fysisk smerte, følelser av fortvilelse, sorg. Jeg har vurdert og tenkt fra to ulike ståsteder; som dyrlegen og fagpersonen og som hundeeieren og ”matte” (liker dette svenske ordet mye bedre enn det norske ordet matmor). Tvil og uro har vandret hånd i hånd med gleden og takknemligheten over å ha denne tiden sammen. En trygghet om at jeg vil vite når tiden er riktig har vært der sammen med kontinuerlige faglige vurderinger og stunder av tvil. Jeg har voktet over hans ve og vel, vært ekstra beskyttende, ekstra oppmerksom, ekstra tilstede. Tilpasset livet og dagene rundt hans velferd, trivsel og behov. Fordi det er viktig for meg. Mang en gang grått mine tårer over det som må komme, bløtlagt hundepelsen med salte dråper og smilt av glede over dette vakre, smertefulle og vidunderlige det er å føle kjærlighet til et annet levende vesen. Og over ennå å ha tid.

 

Og så brått er den der; vissheten. Tvilen som har vandret sammen med meg er med ett borte. Han ser på meg, ser og ser, og jeg bare vet. Dyrlegen og matte er forenet i en dyp ro og visshet, den indre diskusjonen har stilnet i en endelig konklusjon. Tid for farvel.

Jeg vet hva jeg skal gjøre. Som dyrlege bærer jeg det privilegiet og den byrden det er å bringe mine og andres kjære firbeinte over. Til intetheten eller evigheten eller altet, hva vet jeg? Kanskje over regnbuebroen? Det gir i alle fall gode bilder og følelser inne i meg å tenke på det slik.

 

På forhånd har jeg alt jeg trenger tilgjengelig. Vi er hjemme hos oss selv, det er bare oss, meg og dyrene, denne januarkvelden. De to andre hundene er i et annet rom en stund, katten er ute. Jeg gir noen siste godbiter – det beste han vet. Koser, klapper, kjenner at der fortsatt er liv under pelsen, blod som pumper i årene, hjertet som slår, varme fra kroppen, liv i øynene, gnist. Gnisten som fortsatt er der i de mørke øynene, som stjerner på nattehimmelen. Ennå en liten stund. Det er noe så dypt, noe så ja, jeg finner ikke ord, hellig kanskje, i den respekten jeg har for livet, for gnisten og for disse overgangsøyeblikkene.

 

Et lite stikk i nakkeskinnet med en tynn kanyle. Han sovner raskt, gir seg så totalt over som om han allerede er reist, dyp jevn pust, litt bleke slimhinner slik de ofte blir med dette beroligende medikamentet. Jeg handler automatisk, vet hva jeg skal gjøre, er rolig, fokusert, alt for at det skal være best mulig for ham. Trekker opp konsentrert narkosemiddel i sprøytene. Venekateteret er klart, stemmer opp åra, fører så inn kateteret som fylles av rødt, mørkt veneblod. Noen sekunder senere har vi passert grensen, den grensen hvor det ikke er mulig å gå tilbake eller ombestemme seg.

Pusten stilner sakte så brått. En liten fibrillering i hjertet, så stopper det. Varmen fra kroppen er der ennå en kort stund. Tårene mine renner og renner over ansiktet og nakken hans, jeg kysser de bløte ørene og trykker nesa ned i pelsen enda en gang, mens den fortsatt lukter av ham. Suger til meg de siste sansningene for jeg vet at all sansning av ham heretter kun vil eksistere i min indre minnebok. Så stille, fredfullt og verdig dro han av sted. Uten farvel.

Jeg slipper inn de andre gutta. De går forbi ham, ser egentlig ikke på ham. Han er jo ikke lenger der. De rusler rundt i stua, drikker litt vann, legger seg. Er roligere enn vanlig. Stillere enn vanlig. De er på en måte litt innadvendte den kvelden. Det tar nesten tre døgn før de gjenopptar leken og sin vante kommunikasjon seg i mellom. Jeg tror ikke det er tilfeldig.

I stua står nå en sort og stilren urne. Den passer til ham, Kongen. Jeg blir fortsatt bløt om hjertet når jeg ser firbeinte caniser som minner meg om ham, kongen over alle konger, Mikke, min Mico. Hans kropp er ikke her mer, blikket hans følger meg nå kun fra et fotografi på sjenken. Han reiste uten farvel, for som han formidlet så vakkert via en venninne av meg: ”Jeg reiser uten farvel, for jeg er jo bare en lysstråle unna”. Alltid, som en gnist i mitt hjerte, som en stjerne på nattehimmelen, og bare en lysstråle unna.